mordaren

mordaren m

1. definite singular of mordar
   • 1920, Ola Raknes, transl., Religiøs Røynsle i Sine Ymse Former; Eit Etterrøknad um Mannanaturi‎^[1], Oslo: Det Norske Samlaget, translation of original by William James, page 433:

     Og hev ikkje sameleis mangt eit myrda lik ved liksynet blødt eller blodgast når mordaren kom til stadar? — av di blodet liksom i ei rasande sinne-flage vert eggja og uppøst av den hemn-håtten som det fekk til mordaren i den augneblinken han dreiv sjeli i utlægd or kroppen.

     And have not many murdered corpses bled or gushed blood at the coroner's examination when the murderer arrived at the scene? — because the blood, as if in a frenzied rage, is stirred up and churned by the vengeance that it felt towards the murderer at the moment he drove the soul out of the body.

   • 1979, 13 norske kriminalnoveller‎^[2], Gyldendal, page 121:

     «Du såg alt,» spytta mordaren fram, intenst og med endå fleire ukontrollerte rørsler.

     “You saw everything,” spat the murderer, intensely and with even more uncontrolled movements.